Oh boy. Da jeg så annonsen på Finn var jeg litt i tvil om det var verdt det. Og jeg hadde aldeles ikke tenkt å beholde det selv da det ved første øyekast så helt forferdelig ut. Jeg var redd for at jeg hadde fått med meg et bord som istedetfor finer bare hadde et tynt lag med “film” som bare er noen få millimeter tykt og dermed gjør det umulig å restaurere.
I tillegg ble det stående i garasjen min ganske lenge da jeg utsatte det i det lengste med å håndtere det.
Det har en morsom form egentlig, som et slags inverted forvirret surfebrett. Tok ihvertfall evigheter å komme seg gjennom lakken. Men sekundet det var borte var det brått mulig å se hvor nydelig bordet egentlig var. Og jeg pusset videre som en gærning utover ettermiddagen for å få det ferdig. Jo fortere jeg fikk det ferdig jo fortere kunne jeg plassere det i stuen min.
Jeg er kjempefornøyd!
